Borettslag som organisasjonsform i plan – treffsikkert eller begrenset virkemiddel?

Borettslag som organisasjonsform i plan – treffsikkert eller begrenset virkemiddel?

Foreslåtte endringer inviterer til refleksjon om hvorvidt krav om boliger på bestemte tomter organiseres som borettslag er et nødvendig og effektivt virkemiddel – gitt dagens krevende boligmarked og behovet for målrettet bruk av offentlige ressurser?

Regjeringen har i Prop. 161 L (2024–2025) foreslått endringer i plan- og bygningsloven som gir kommunene mulighet til å kreve at boliger på bestemte tomter organiseres som borettslag. Hensikten er å styrke bostabiliteten, særlig i områder med mange utleieboliger og høy flyttehyppighet.

Det inviterer til refleksjon om hvorvidt dette er et nødvendig og effektivt virkemiddel – gitt dagens krevende boligmarked og behovet for målrettet bruk av offentlige ressurser?

1. Regjeringens begrunnelse

Formålet med lovendringen er å gi kommunene et nytt verktøy i arealplanleggingen.

Borettslagsloven fastsetter et brukereierprinsipp. Det betyr at de som eier andelen boligen er knyttet til, også som hovedregel skal bo i boligen. Og som utgangspunkt kan bare fysiske personer eie andel i et borettslag. «Overlating av bruken» til andre (herunder utleie) kan kun skje inntil 3 år av gangen, forutsatt at andelseier har bodd i boligen minst ett av de to siste årene. En slik bruksoverlating kan ikke nektes uten saklig grunn. Dermed blir omfanget av utleie naturlig begrenset sammenlignet med selveierleiligheter.

Departementet viser til at stabile bomiljøer fremmer trivsel, reduserer kriminalitet og kan motvirke sosiale forskjeller. Flere høringsinstanser – blant annet kommuner, LO, OBOS og Leieboerforeningen – understreker at borettslag kan bidra til sterkere fellesskap og mer langsiktige bomiljøer, særlig i levekårsutsatte områder.

2. Refleksjon: riktig prioritering nå?

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved om dette er riktig bruk av offentlige ressurser. Trenger kommunene virkelig et verktøy for å pålegge borettslag som organisasjonsform? I en tid med akutt boligkrise – preget av høy prisvekst og lav boligbygging – kunne innsatsen kanskje vært rettet mot tiltak som faktisk øker tilbudet, som leie-til-eie-modeller eller etableringsstøtte.

Det siste tiåret har dessuten boliglovene, og spesielt eierseksjonsloven blitt revidert en rekke ganger. Det gjelder blant annet revisjonene tilknyttet skjerpet ervervsbegrensning, regler for å motvirke hyblifisering, begrensning i korttidsleie (såkalt airbnb utleie) mv. Tilpasningene i eierseksjonsloven er begrunnet i behov for bedre og mer stabile bomiljø, og for å begrense utleie. I prinsippet kan man si at de to lovene, borettslagsloven og eierseksjonsloven gradvis blir mer like. Dermed kan man spørre om det virkelig er nødvendig å supplere med plankrav om borettslag.

3. Innholdet i de foreslåtte bestemmelsene

Forslaget innebærer at kommunene i kommuneplan (ny pbl. § 11-10 nr. 6) og i reguleringsplan (ny pbl. § 12-7 nr. 15) kan fastsette at boliger på bestemte tomter skal organiseres som borettslag.

Lovens ordlyd begrenser dette til «nødvendig utstrekning». Det betyr at kommunene må begrunne behovet saklig ut fra samfunnsmessige hensyn i aktuelle utbyggingsområder, forankret i planstrategien.

4. Konsekvenser

Et krav om borettslag kan i noen tilfeller virke prisdempende, men det kan også skape usikkerhet i markedet. Dersom utbyggere frykter at kommunen pålegger borettslagsorganisering, kan det påvirke hvilke tomter som blir kjøpt opp og utviklet.

Før regulering, så bør partene således allerede i kontraktsgrunnlaget hensynta eventuelle konsekvenser usikkerheten pålegg om borettslag kan innebære.

En vesentlig ulempe med borettslag, er at ingen investorer kan kjøpe boliger (eller i hvert fall ikke få hjemmelsoverført borettslagsandelen til et selskap) i et slikt prosjekt. Utvikleren mister en viktig kjøpergruppe, og risikoen og finanskostnadene i prosjektet kan således øke.

Høringen viste et tydelig skille: Kommuner, LO, OBOS, Leieboerforeningen og flere offentlige instanser var i hovedsak positive. Utbyggere, bransjeorganisasjoner og eiendomsmeglerforbundet advarte derimot mot at slike krav kan svekke lønnsomheten, forsinke forhåndssalg og gjøre prosjektene vanskeligere å realisere.

For beboerne er det kanskje mindre dramatisk. De fleste reflekterer neppe over om de bor i et borettslag eller et sameie, så lenge boligen og nabolaget fungerer godt. Den mest merkbare forskjellen er knyttet til graden av frihet til utleie.

5. Avslutning

Forslaget gir kommunene et nytt verktøy, men det er usikkert om det vil få stor praktisk betydning. Om dette blir et virkemiddel som faktisk styrker bomiljøene, eller et tiltak som spiller en mer beskjeden rolle i boligpolitikken, gjenstår å se.

Denne saken ble først publisert i Estate nyheter.

Leietakers mislighold i profesjonell boligutleie

Leietakers mislighold i profesjonell boligutleie

Ny juridisk litteratur utfordrer utkastelsesklausuler mellom profesjonelle utleiere og forbrukere, og vi kommer derfor med noen konkrete grep utleier bør vurdere ved inngåelse av leiekontrakten.

Utkastelse som virkemiddel ved betalingsmislighold

Betaling av leien er en av leietakers viktigste plikter i et leieforhold. Leien er vederlaget for husrommet eller lokalet (leieobjektet), og manglende betaling kan få store konsekvenser for utleier. Mange utleiere er avhengige av leieinntektene, for eksempel for å betale låneforpliktelser. Ved manglende betaling fra leietaker er det ofte et mål for utleier å få leietakeren ut av leieobjektet, slik at det kan leies ut til andre. For å nå dette målet har utleier en rekke sanksjonsmuligheter. Hvis det er avtalt kan utleier si opp leieavtalen (oppsigelse), og dersom den manglende betalingen har et visst omfang/har vedvart, kan utleier heve leieavtalen (heving).

Felles for disse sanksjonene er at de inneholder skjønnsmessige vurderingstemaer. Vilkåret for oppsigelse ved manglende betaling er at leieavtalen er «misligholdt», mens vilkåret for heving er at leieren «vesentlig misligholder» plikten til leiebetaling. Manglende betaling av leien gjør ikke at vilkåret automatisk er oppfylt. I tillegg krever disse sanksjonsmulighetene i ytterste konsekvens en rettsavgjørelse for å gjennomføres.

Utleier har en tredje sanksjonsmulighet ved manglende betaling for å få leietaker ut av leieobjektet – utkastelse. For utleier kan utkastelse ha fordeler sammenlignet med oppsigelse og heving på to måter.

  • For det første er vilkårene for utkastelse mindre skjønnsmessige. Vilkårene er at utleier må dokumentere (1) skriftlig avtale om utkastelse («utkastelsesklausul»), (2) skyldig leie, der 1 krone er nok, og (3) at leietaker er gitt 14 dagers skriftlig – og helst rekommandert – varsel etter forfall med nærmere opplysninger.
  • For det andre er gjennomføring av utkastelse enklere for utleier. Når vilkårene er oppfylt har utleier tvangsgrunnlag for utkastelse av leietaker fra husrommet. Dette betyr at utleier ikke trenger en rettsavgjørelse for gjennomføring av utkastelsen. Betaler ikke leietaker innen de 14 dagene, sender utleier en begjæring om utkastelse til namsmannen. Namsmannen begynner deretter sin prosess, som kan ta noe tid. Kombineres dette med en depositumskonto, kan utleier ha helt eller delvis sikkerhet for leien i namsprosessen.

Namsprosessen foregår ved at namsmannen vurderer om vilkårene er oppfylt. Deretter sender namsmannen utkastelsesbegjæringen til leietaker, der leietaker får informasjon og gis mulighet til å komme med opplysninger innen en frist. Namsmannen varsler så både utleier og leietaker om når utkastelsen skjer. Når utkastelsen skjer vil namsmannen gjennomføre denne, og leietaker får en frist på å hente eiendelene sine. Blir ikke eiendelene hentet, gjennomfører namsmannen enten salg av disse eller kaster dem. Til slutt avsluttes saken, og utleier og leietaker mottar protokoll.

Underveis i prosessen har leietaker visse muligheter til å unngå utkastelsen.

Dersom leietaker betaler skyldig leie og annen forfalt leie frem til betalingstidspunktet med renter, samt inndrivingskostnader og sakskostnader, kan leietaker unngå utkastelse. Dette kan betales helt frem til utkastelsen faktisk gjennomføres. Derfor bør utleiere vurdere om utkastelsesvarselet etter omstendighetene bør kombineres med et varsel om oppsigelse eller erklæring om heving som en ekstra sikkerhet.

Videre kan leietaker klage til tingretten med oppsettende virkning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Begrunnelser kan være at leien er betalt, eller at leietaker har et rettmessig motregningskrav. Klagen fremsettes formelt for namsmannen og har oppsettende virkning, med mindre namsmannen eller retten finner klagen åpenbart grunnløs.

På tross av dette fungerer utkastelse som en god sikkerhet for betaling, siden tvangsgrunnlaget først faller bort når leien og andre utgifter er betalt fullstendig.

Utfordring av utkastelsesklausulers gyldighet

Ny litteratur utfordrer utkastelsesklausuler mellom profesjonelle utleiere og forbrukere. I artikkelen «Kan profesjonelle utleiere bruke «utkastelsesklausuler»?» i Lov og Rett 2025/3, konkluderer stipendiatene Vebjørn Wold og Petter Omland at

«profesjonelle utleiere sannsynligvis ikke kan gjøre gjeldende vilkår om utkastelse fra bolig på de betingelser som kommer frem av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 (3) bokstav a.»

Forfatternes begrunnelse er kort oppsummert at utkastelsesklausuler mellom næringsdrivende og forbrukere er omfattet av forbrukeravtaledirektivet og avtaleloven § 37, siden de sjeldent er individuelt fremforhandlet og ikke avspeiler loven. Vilkårene inneholder ikke et krav om proporsjonalitet, siden utkastelsesprosessen kan startes ved 1 krone skyldig leie. Mangelen på proporsjonalitetsvurdering er utslagsgivende, og forfatterne skriver at

«[s]amlet sett taler de momentene som etter EØS-retten skal vektlegges for at utkastelsesklausuler uten en form for proporsjonalitetskrav i utgangspunktet vil være urimelige.»

Konsekvensen av standpunktet er at klausulene er uten virkning mellom partene.

Det er viktig å presisere at standpunktet ikke gjelder leieavtaler mellom næringsdrivende eller der privatpersoner leier ut, uten å være næringsdrivende, til andre privatpersoner. Men, forfatterne indikerer at kravene for å være næringsdrivende ikke er høye. De skriver blant annet at det

«ikke kan avkreves en veldig omfattende og profesjonalisert utleieaktivitet fra «private» utleiere før disse vil anses for å være næringsdrivende.»

En slik rettstilstand vil derfor potensielt ramme mange privatpersoner som leier ut bolig.

Konsekvenser for utleiere

Standpunktet vil ramme svært mange boligleieforhold, og få stor betydning for utleiere. Utleiere mister en viktig sikkerhet for betaling av leie, og vil være avhengig av de mer skjønnsmessige alternativene oppsigelse og heving for å få leietakeren ut av husrommet. Prosessen blir også lengre. I stedet for noen måneders prosess hos namsmannen, kan saken potensielt ta flere år om den skal gjennom husleietvistutvalget, tingretten og lagmannsretten. I dette ligger også betydelig kostnads- og prosessrisiko for både utleier og leietaker.

Les mer: Brækhus’ kompetanse innen eiendom

Hva kan utleiere gjøre for å sikre seg?

Enn så lenge er ikke utkastelsesklausulene blitt utfordret i retten, men det kan tenkes at dette vil skje. For å være føre var, er det noen tiltak utleiere kan foreta.

Et første tiltak er å vurdere tidsbestemte leieavtaler i større grad enn tidligere. En tidsbestemt leie avtale har utløpsdato, og ved utløp har utleier tvangsgrunnlag for fravikelse. Utleier har dermed en ramme for leieforholdet. Valget mellom tidsbestemte og tidsubestemte leieavtaler må tas av utleier for det konkrete leieforholdet, men usikkerheten rundt utkastelsesklausuler vil etter vårt syn være et hensyn utleiere må ta med seg i valget.

Videre bør utleiere være nøyere med å sende skriftlige og dokumenterbare varsler ved mislighold, for eksempel ved for sen eller manglende betaling av leien. Slik dokumentasjon kan være nyttig dersom leietaker problematiserer oppsigelsen eller hevingen – det vil kunne underbygge leietakers mislighold på en etterprøvbar måte.

Tiden vil vise om utkastelsesklausuler mellom profesjonelle utleiere og forbrukere blir utfordret i rettssystemet, men frem til da forblir utkastelse en sentral sikkerhet for utleiere i de fleste leieforhold.

Denne artikkelen ble først publisert i Estate Nyheter.

Energikonferanse med Fokus på Globalt Samarbeid og Bransjekompetanse

Bærekraft18. sep2024

Energikonferanse med Fokus på Globalt Samarbeid og Bransjekompetanse

I samarbeid med Andersen arrangerte Brækhus en internasjonal konferanse om fornybar energi. Konferansen åpnet med en middag på Sjømagasinet 18. september, etterfulgt av et omfattende program hos Brækhus den 19. Deltagerne kom hovedsakelig fra europeiske land, men også fra USA.

Nils åpnet energikonferansen med å understreke betydningen av bransje- og fagkompetanse, og fremhevet at vi samlet har omfattende ekspertise innen fornybar energi og relaterte fagområder.

Deretter presenterte fire eksterne foredragsholdere sentrale temaer innen industrien:
Matteo Di Castelnuovo, professor ved Bocconi University – Energiinfrastruktur og globale markedsutviklinger innen produksjon og distribusjon.
Pierre Bartholin, Nuveen Infrastructure – Fokus på energiinfrastruktur.
Pål Arne Davidsen, Rud Pedersen – Perspektiv fra norsk industri.
Jonathan Storms, Andersen – Perspektiv fra amerikansk industri.

Med rundt 30 deltagere ble konferansen en arena for aktiv dialog og interaksjon rundt de presenterte temaene, der alle deltagere bidro med verdifulle innspill. Avslutningsvis ble det diskutert hvordan vi best kan ta vår samlede kompetanse til markedet. Blant temaene som fikk særlig oppmerksomhet var SPV-produkter, Transparency Act og EPC-kontrakter, der de to sistnevnte ble ledet av våre egne Alexander og Petter.

Konferansen bød på verdifull kunnskapsdeling på tvers av landegrenser, og vi ser et stort potensial for økt samarbeid innen leverandørindustrien til fornybarsektoren, både i Norge og internasjonalt, sammen med Andersen.

Stor takk til Nils, Christoph, Alexander, Petter, Karoline L. og våre eksterne gjester for et vel gjennomført arrangement!

Våre advokater anerkjennes i Legal 500 2024

Våre advokater anerkjennes i Legal 500 2024

Hvert år vurderes og rangeres advokatfirmaer over hele verden av Legal 500. Rangeringene baseres på tilbakemeldinger fra klienter og andre markedsundersøkelser. Også i år rangeres Brækhus som Leading Firm.

I årets utgave av Legal 500 oppnår 19 av våre advokater, spredt over ulike 6 fagområder, anerkjennelse for sin spesialistkompetanse.

Partnere Alexander Mollan og Julius Berg Kaasin oppnår i tillegg individuelle rangeringer og er rangert i kategorien ‘Next Generation Partner’. Alexander rangeres for sin inngående ekspertise på fagområdet TMT (Teknologi, media og telekommunikasjon) og Julius rangeres for sin kompetanse på fagområdet Intellectual property.

De fagområdene hvor vi mottar anerkjennelse i Legal 500, representerer kjernevirksomhetsområder for Brækhus, hvor vi har sterke kompetansemiljøer.

Dette sier noen av våre klienter om oss:

‘Highly competent, proactive and we were involved well along the way.’

‘Our experience with Brækhus is that they always seek the right expertise from the right person so that challenges and problems can be highlighted quickly. This means that the right solutions are chosen in a short time.’

A very nice, friendly, cooperative and resolutive team. They are always willing to help and support you in your cases, propose alternative ideas and solutions, and be honest and clear about your situation.’

An extremely high level of expertise, insight and experience that we as clients can capitalise on. Not least very quick responses to inquiries.’

Hvem har ansvaret for alt vannet på eiendommen?

Hvem har ansvaret for alt vannet på eiendommen?

Klimaendringene og fortetning i byene fører til økende problemer knyttet til overvannshåndtering. Den 1. januar i år trådte i kraft nye regler om håndtering av overvann som pålegger grunneierne og tiltakshaverne en mer omfattende håndteringsplikt. I denne episoden av Lovlytt forklarer partner og advokat Karoline Zeiner hva de nye rettsreglene går ut på. Hun forteller også om hva såkalte blågrønne overvannsløsninger er. Programleder: Advokat og partner Ida Brabrand. Produsent Øystein Weibell/Kanonlyd.

Hvordan slå sammen to eller flere sameier?

Hvordan slå sammen to eller flere sameier?

Når kan det lønne seg å slå sammen et sameie med et annet? I denne episoden av Lovlytt forklarer advokat Karoline Røvik Zeiner når det kan lønne seg å slå sammen et sameie med et annet. Hun forteller også om hva man må huske på under planleggingen av en sammenslåing og hvilke krav eierseksjonsloven stiller til denne prosessen. Programleder Ida Brabrand. Produsent Øystein Weibell/Kanonlyd.

Overvann – klimaendringer medfører økt ansvar for grunneiere

Overvann – klimaendringer medfører økt ansvar for grunneiere

Endringer i plan- og bygningsloven skal forebygge skader på byggverk og infrastruktur, samt utnytte overvann som ressurs.

Nye regler gir kommunen hjemmel til å pålegge grunneiere tiltak for håndtering av overvann også for helt og delvis utbygde eiendommer.

Videre kan tiltakshaver nå også få en opparbeidelsesplikt for offentlig hovedanlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av overvann. Formålet er å legge til rette for krav om blågrønne overvannsløsninger (åpne overvannsanlegg for oppsamling og transport av lokalt overvann), men regelendringen gjelder også overvannsrør alene (opptil dimensjon 600mm) eller i kombinasjon med blågrønne løsninger.

Ifbm. opparbeidelsesplikten for avløpsledninger økes dessuten dimensjonskravet fra 305 mm til 600 mm.

I tillegg gjøres det flere presiseringer/endringer i lovverket for å imøtekomme økt behov for håndtering av overvann. For eksempel presiseres det at tiltak på naboeiendom etter pbl. § 28-3 første ledd kan tillates for å verne byggverk mot fare for skade ved overvann.

Nedenfor redegjøres det for nye hjemler tilknyttet opparbeidelsesplikten, pålegg tilknyttet bebygd eiendom og presiseringene av grunneiers ansvar for overvann etter ny pbl. § 28-10.

Regelendringene i plan- og bygningsloven (pbl.) trer i kraft fra den 1. januar 2024.

Klimaendringer er bakgrunnen for regelendringene

Plutselig snøsmelting og kraftige nedbørsmengder kan medføre store skader på bygg og infrastruktur. På grunn av klimaendringene er det sannsynlig at overvannsproblematikken vil øke i fremtiden, også selv om klimagassutslippene globalt reduseres. I tillegg blir befolkningen mer sentralisert og det skjer en fortetting med arealpress av utbygde områder. Sammen vil dette medføre lav absorberingsevne ved kraftig nedbør/plutselig snøsmelting, og således et stort skadepotensial. Endringene i plan- og bygningsloven skal gi bedre virkemidler for å håndtere overvann i fremtiden.

Opparbeidelsesplikt for offentlige og private overvannsanlegg

Å øke kapasitet på tradisjonelle overvannsanlegg som blir ledet til kloakksystem og videre til renseanlegg vil ikke være tilstrekkelig for å håndtere fremtidige overvannsproblemer.

Ved nye regler kan tiltakshaver få en opparbeidelsesplikt for offentlige overvannsanlegg, herunder også blågrønne løsninger. Ansvaret for finansiering av overvannsanlegg vil pålegges utbygger, som vil kunne medføre høyere byggekostnader.

Lovgiver ønsker å endre fokus fra å se på overvann som en utfordring til en ressurs. Store og åpne blågrønne løsninger som åpne dammer og bekker kan være et trivselselement i byområder, og gi positive effekter for naturmiljø og helse. Åpne overvannsløsninger gir dessuten større fleksibilitet i mengden overvann som kan infiltreres, fordrøyes og ledes bort.

Overvannsanlegget må være hjemlet i reguleringsplan, og det må fremkomme hvilke eiendommer anlegget skal betjene. Kapasiteten av anlegget må beskrives gjennom å beregne nedbørsmengde og forventet overvann fra aktuelle eiendommer, samt hvor vannet er forventet å renne ut. Det er lagt til grunn at eiendommene sikres og opparbeides for nedbør opp til klimajustert 100-års gjentaks­intervall, med mindre kommunen har vedtar annet dimensjoneringsgrunnlag i plan.

Opparbeidelsesplikten er avgrenset til håndtering av lokale behov, og skal ikke håndtere det offentliges behov. Kommunen står fritt til å regulere inn større anlegg, men kan da altså ikke kreve opparbeidelse av hele anlegget. Det er videre kun nye tiltak som blir omfattet av opparbeidelsesplikten. Overvann fra eksisterende eiendommer er ikke omfattet.

Den som opparbeider anlegget, kan kreve kostnadene refunderte fra de andre grunneierne som er tilknyttet anlegget som for øvrige refusjonsberettigede tiltak etter pbl. § 18-3. Videre vil den som blir pålagt opparbeidelsesplikt også få en ekspropriasjonsadgang etter pbl. § 16-5.

Dersom det i plan er regulert felles anlegg for disponering og avledning av overvann for flere eiendommer (privat anlegg), vil kommunen få hjemmel til å sette vilkår at anlegget erverves, sikres og opparbeides etter endring av pbl. § 18-2. Opparbeidelsesplikten vil gi grunnlag for refusjon og ekspropriasjon.

Pålegg om tiltak mot overvann på bebygd eiendom (ny pbl. § 31-14)

Det er i allerede bebygde områder problemer med overvann er størst. Det er derfor ikke tilstrekkelig å kun ta høyde for overvannsutfordringene ved nye tiltak. Kommunen får nå derfor utvidet kompetanse til å pålegge eier eller fester å sørge for forsvarlig håndtering og/eller avledning av overvann på egen eiendom.

Det er imidlertid vilkår om at pålegg kun kan vedtas der det er nødvendig for å avverge fare for skade eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø.

Kommunen kan videre ikke pålegge større overvannstiltak enn det som må til for å ivareta hensynet bak regelen. Kommunen skal ikke foreslå konkrete tiltak, men fastsette nedbørintensitet overvannstiltaket må være dimensjonert for. Klimajustert 100-års gjentaksintervall for overvannshåndteringen vil være øvre terskel for hva kommunen kan pålegge.

Det er videre en forutsetning at pålegget kan gjennomføres uten uforholdsmessig stor kostnad. Kostnadsomfanget må vurderes konkret, der forventet skade eller vesentlig ulempe vil avgjøre hvor høye kostnader grunneier må tåle. Mengde og omfang av overvann, hva en vil hindre skade eller ulempe på, og om skaden er irreversibel, er moment som må vurderes.

Noe naturlig avrenning må aksepteres. Dessuten vil vann fra eiendom som ikke er bebygd måtte aksepteres. Det er kun bebygd eiendom som faller under ny lovhjemmel, og vannet som renner som følge av byggverket som står på plassen. Det er videre kun vann fra egen eiendom, ikke overvann fra andre eiendommer, grunneier kan få pålegg om.

Byggverk er all konstruksjon på en eiendom, også åpen parkeringsplass.

Før pålegg skal grunneier varsles skriftlig og få rett til å uttale seg. På denne måten blir saken iht. forvaltningsrettslige prinsipper opplyst.

Etter forslag til ny forurensningsloven § 22a kan kommunen pålegge grunneier å koble overvann fra ledningsnettet til kommunen. Pålegg om tiltak etter ny pbl. § 31-14 vil kunne sees i sammenheng og være aktuell der kommunen pålegger frakopling fra kommunalt ledningsnett.

Departementet vurderer at ny lovbestemmelse ikke er grunnlovsstridig ettersom pålegget gjelder overvannshåndteringen fremover i tid. Rådighetsinnskrenkninger som følge av ny regel må grunneier som utgangspunkt finne seg i uten at det vil kunne danne grunnlag for erstatningskrav.

Det er opp til kommunen om pålegg vil bli gitt. Det er ingen som har rettskrav på at kommunen skal pålegge håndtering av overvann.

Kommunen skal fastsette frist for oppfyllelse.

Krav til overvannshåndtering – ny pbl. § 28-10

Det følger av gjeldende pbl. § 27-2 femte ledd at avledning av grunn- og overvann må være sikret før byggesøknad kan godkjennes. Reguleringen flyttes til ny pbl. § 28-10.

Gjeldende krav til overvannshåndtering løftes opp fra teknisk forskrift til ny pbl. § 28-10. Det skal nå gå frem av lovbestemmelsen at forsvarlig avrenning skal sikres og opparbeides der det er nødvendig. Det lovfestes at overvann i første omgang skal infiltreres på eiendommen, for deretter og fordrøyes. Gjenstående overvann skal ha en forsvarlig avledning.

Forsvarlig avledning er at vannet blir ledet i en retning som gjør at vannet blir først inn i egen resipient eller i en flomvegg. Videre må avledningen skje på en måte som avverger fare for skade eller vesentlig ulempe. Avledningen må utføres slik at vannet følger den ønskede retningen, og at grunnen ikke blir vasket ut.

Kommunen kan stille krav til overvannshåndtering i arealplan. Kravene i ny 28-10 gjelder således så lenge kommunen ikke har stilt andre krav i arealplan.

Krav om håndtering av overvann gjelder kun egen eiendom. Overvann fra andre eiendommer faller utenfor tiltakshavers ansvar. Dessuten er det kun overvann som følge av tiltaket som skal håndteres (for eksempel på vann fra tak eller parkeringsareal). Øvrige overvann fra deler av eiendommen som ikke er omfattet av tiltaket vil ikke kunne kreves håndtert etter bestemmelsen i pbl § 28-10.

Det settes krav i forskrift om at grunneier skal håndtere overvann generert av nedbørsmengder til klimajustert 100-års gjentaksintervann (som for pbl. § 18-1)

At overvannshåndteringen må sikres, innebærer at tiltakshaver må har rett til å avlede vannet til vassdrag, kommunalt anlegg eller lignende. Det kan bli nødvendig å ekspropriere rett til å føre overvann i rør over nabogrunn etter pbl. § 16-5.

Denne artikkelen ble først publisert på Estatenyheter.no: