Regjeringens mål om å bygge 130.000 nye boliger innen 2030 forutsetter mer enn politisk vilje, det krever aktive endringer i hvordan det offentlige tenker og opptrer overfor aktørene som driver utvikling.

Boligdebatten bør løfte frem et spørsmål av stor betydning ikke bare for bygningsmyndighetene, men også for store deler av det norske forvaltningsapparatet:

• Hvorfor brukes ressursene hos forvaltningsorganene i stor grad som kontrollfunksjoner, som kommer inn midtveis eller på tampen av byggeprosjekter, og først da gir utbyggeren signaler om hva som kan og ikke kan bygges?
• Bør ikke ressursene i større grad settes inn tidligere, i startfasen av bygge- og planprosesser? Statsforvalteren vil da fungere som sparringspartner for kommune og utbygger, i stedet for et skjær i sjøen som må passeres.

Beslutningstagerne som vedtar det ene fordyrende tekniske kravet etter det andre, synes ikke å være klar over denne ekstrakostnaden for utbyggerne

Statsforvalteren i Vestland, Liv Signe Navarsete, så dette lyset for flere år siden. På hennes ordre la Statsforvalteren om praksisen – i strid med loven – for å yte helhjertet bistand til kommunene i startfasen av arealplanprosesser. Dette i stedet for at Statsforvalterens planavdeling bruker store ressurser på å skrive uttalelser til dispensasjonssøknader, altså enkeltsaker.

Tanken til Navarsete var god; man forsøkte å ta problemet ved roten. Ved å hjelpe kommunene mer aktivt med å lage gode arealplaner, ville det bli færre dispensasjonssøknader og dermed mindre arbeid for avdelingen knyttet til enkeltsaker.

Den fornuftige praksisomleggingen ble kortvarig, da den var i strid med loven. Sivilombudet anmodet om å returnere til gammel kurs, og Statsforvalteren innrettet seg lojalt etter dette.

Etter vårt syn bør Statsforvalterens ressurser, særlig i plan- og byggesaker, i større grad settes inn tidligere i prosessene. I jungelen av lover og regler som gjelder i dag, bør forvaltningen i større grad innrette sin virksomhet på å drive aktiv veiledning, og i mindre grad komme inn som kontrollfunksjon.

Det er flere grunnleggende problemer som politikerne ikke har identifisert: Det er dyrere å fortette (bygge tett og i høyden) enn å bygge på uberørt mark, slik vi gjorde frem til utpå 2000-tallet. Beslutningstagerne som vedtar det ene fordyrende tekniske kravet etter det andre, synes ikke å være klar over denne ekstrakostnaden for utbyggerne. Norske boligkjøpere betaler i snitt 1,1 millioner kroner mer for en 60 kvadratmeter stor leilighet enn svenskene. 92 prosent av denne forskjellen kan knyttes til norske tekniske krav (universell utforming, takhøyde, lydisolasjon, dagslys m.m.).

Knapt en uke går uten at byggenæringen klager over lite reguleringer og lav byggetakt i hovedstaden. Likevel har prisutviklingen siden nyttår vært svakest i landet. Hvordan er det mulig?

Fortettingspolitikken innebærer at vi kapper mindre land, men bygger mye der det først bygges. Arealer avsatt til utbyggingsområder blir dermed svært verdifulle, og flere interesser melder seg på i planprosessene. Dagens lov har ikke tilpasset seg disse endrede forholdene. Plan- og bygningsloven mangler mekanismer som raskt kan avklare de mange flere interessemotsetningene som oppstår i dag når et utbyggingsforslag legges frem – godt illustrert ved at det i snitt tar seks år å få vedtatt en reguleringsplan i Oslo.

Samarbeidsklimaet mellom utbyggere og bygningsmyndigheter (kommune og Statsforvalter) er på et historisk bunnpunkt. Utbyggere og kommuner har for liten kunnskap om nasjonale hensyn Statsforvalteren er pliktig til å ivareta, mens ansatte i bygningsmyndighetene har liten forståelse for økonomien i utbyggingsprosjekter.

Når lovens forarbeider er tydelige på at fortettingsutbygging innebærer svært kompliserte prosesser og stiller store krav til dialog mellom aktørene, er det rart at kommunal- og distriktsminister Kjersti Stenseng (Ap) ikke har foretatt seg mer for å bygge bro mellom de steile frontene slik at aktørene kan samarbeide bedre.

Denne kronikken ble publisert av Finansavisen 26. august 2025.

Les mer: Brækhus’ ekspertise innen eiendom