Strandsonen, reindrift og naturhensyn bør vike oftere i nord
I Finnmark og Troms trues både bosetting og beredskap av strenge regler for strandsonen, reindrift og naturvern. – Hvis Norge virkelig mener alvor med å satse på nord, må disse hensynene vike oftere til fordel for nasjonale sikkerhets- og befolkningsmål, skriver Oscar Bang-Ellingsen og Petter Svarstad Eriksen i denne kronikken publisert i Dagens Næringsliv.
En «fin sommerdag» er ifølge Norsk klimaservicesenter dager med minst 20 grader og uten regn. Oslo har i snitt 44 slike dager hvert år. Tromsø har 8,5, mens Vardø har 1,5.
Været i nord er ikke så dårlig som statistikken ovenfor gir inntrykk av. Som mange andre ting, for eksempel plan- og bygningsloven, er definisjonen av «fine sommerdager» skrevet med søringene – og ikke nordlendingene – i tankene. Det holder at gradestokken vipper 17–18 grader når du sitter i naturskjønne omgivelser i nord og bader i midnattssol.
Befolkningsnedgangen i Troms og Finnmark er likevel et faktum. Befolkningsnedgangen er størst i kystområdene i Finnmark, tett på russergrensen.
Sikkerhetspolitisk er det uheldig at store landområder i nord blir tynnere befolket. Det beste grunnlaget for å hevde norske interesser i nord er en solid og varig positiv utvikling for befolkningens livsgrunnlag i Nord-Norge, het det fra Erna Solbergs regjering i 2021.
Bolysten i nord bør stimuleres gjennom økt bruk av landsdelens storslåtte natur. For at folk skal bli boende i nord, må de i større grad enn i resten av landet, få lov til å bygge der de ønsker. Landsdelen bør få bruke de fortrinn den har, men plan- og bygningsloven som i liten grad er skrevet med Nord-Norge i tankene, hindrer dette.
Fortettingspolitikk gir mening i tettbygde strøk sørpå, hvor det investeres tungt i kollektivtilbud, men ikke i spredtbygde kyststrøk i Troms og Finnmark.
Et effektivt grep for å redusere fraflytningen fra nord er å innta «nasjonale sikkerhetshensyn» i lovens formålsbestemmelse, og i lovens forarbeider (hvor lovgivers vilje utdypes) presisere at formålet kan fremmes ved å opprettholde bosetning i strategisk viktige områder i nord. Konsekvensen vil være at dette kan vektlegges som en tungtveiende fordel i dispensasjonsvurderinger.
En slik lovendring i plan- og bygningsloven vil også gjøre det lettere å innvilge dispensasjon til det unge paret som ønsker å fradele en parsell fra foreldrenes tomt og etablere seg i nærheten av familien. Det er særlig de unge i alderen 20 til 40 år som flytter fra nord, og slike incentiver kan få dem til å bli boende. Den samme lovendringen vil antagelig også redusere antall innsigelser fra statlige myndigheter når arealplaner utarbeides.
Miljøbevegelsen og reindriften vil mene at hensynene de er satt til å ivareta, blir skadelidende dersom plan- og bygningsloven praktiseres lempeligere i nord. Men hva er viktigst? Miljøhensyn og reindrift eller nasjonale sikkerhetshensyn?
Inntil det gjøres endringer i loven som i større grad tar hensyn til nordområdenes sikkerhetspolitiske, geografiske og demografiske utfordringer, er det grunn til å peke på sentrale rettslige utgangspunkter i dagens plan- og bygningslov. Noen av disse utgangspunktene gjør seg særlig gjeldende for arealutnyttelsen i nord.
Plan- og bygningsloven skal også legge til rette for «verdiskaping» og «næringsutvikling», jf. lovens formålsbestemmelse § 3–1 bokstav d.
Lovgiver har i forarbeidene klargjort hva man mener med «verdiskaping»:
«Det siktes til samfunnsøkonomisk verdiskaping i vid forstand. Kjernen i dette målet er at samfunnets ressurser skal forvaltes på den måten som gir størst samfunnsmessig nytte, alle hensyn tatt i betraktning».
I mange øy- og kystkommuner er forholdene slik at bosetting og næringsliv er nært knyttet til strandsonen, og at alternativene til å bygge i 100-metersbeltet er begrenset. Det fremgår av lovens forarbeider at det ikke er meningen at byggeforbudet i 100-metersbeltet skal hindre en bærekraftig utvikling i slike områder. Uttalelsen treffer godt for mange små kystkommuner i nord, hvor tilnærmet all bebyggelse og infrastruktur befinner seg innenfor 100-metersbeltet mot sjø.
Oppsummert mener vi en noe annerledes praktisering av dagens plan- og bygningslov i nord, samt visse mindre endringer i loven som skissert ovenfor, vil redusere fraflytning i nord og støtte oppunder Totalberedskapsmeldingens mål om at:
«Bosetting, aktivitet og levende lokalsamfunn i hele landet er av strategisk betydning for Norge, og særlig i nord».
