kommer ikke inn på boligmarkedet

Strammere tidsfrister eller klasseskille?

Vi er i ferd med å regulere oss til et klasseskille, der unge mennesker uten støtte fra foreldre ikke kommer seg inn på boligmarkedet, skriver Oscar Bang-Ellingsen og Eirik Espenes i en kronikk publisert av Finansavisen.

At et boligklasseskille er i ferd med å oppstå i et land som aldri har hatt adel, og hvor overklassen gjør som alle andre (går fjellturer og skiturer i skog og mark), underbygger at noe grunnleggende må endres i plan- og bygningsloven.

Boligutbygging var enklere før. Frem til 1990-tallet bygde man stort på uberørt mark, og det offentlige hadde en aktiv rolle i plangjennomføringen. I dag fremmes derimot nesten alle reguleringsplanforslag av private utbyggere.

Fortettingspolitikken gjør dessuten at interessemotsetningene blir langt flere enn da man bygde på uberørt mark. Kampen om arealene er blitt tøffere. Dagens lov har ikke tilpasset seg de endrede faktiske forholdene. Plan- og bygningsloven mangler mekanismer som raskt kan avklare de mange flere interessemotsetningene som oppstår i dag når et utbyggingsforslag legges frem.

Det tar i snitt 6 år å få vedtatt en reguleringsplan i Oslo. En velfungerende planlov må ha mekanismer som stenger for en slik uholdbar ressursbruk.

Miljøhensyn kan bli skadelidende dersom strammere tidsfrister i planprosessene innføres, og omgjøringsmulighetene for forvaltningen reduseres. Ulempene kan kompenseres med lovendringer som stiller krav om økt uavhengighet mellom aktørene som har interesse i at en plan eller et tiltak blir realisert, og de som skriver utredningene om hvordan miljøet påvirkes.

Gir man forvaltningen god tid, skynder den seg ikke. Det er over tre år siden det ble nedlagt et midlertidig forbud mot å igangsette tiltak for 28.000 eiendommer omfattet av Småhusplanen i Oslo. Dette skyldes at lovgiver nylig utvidet maksimal varighet av midlertidig forbud fra to til fire år.

Rekkefølgekrav skal sikre at infrastruktur som ny utbygging utløser behov for, dekkes av utbygger. Problemet er at mange kommuner benytter rekkefølgekravene som en anledning til å lesse kostnader som skulle vært dekket av det offentlige over på de private aktørene.

Når det gjelder byggesaksgebyrene, er det tydelig for det trente øyet at disse i enkelte kommuner er for høye og bryter med selvkostprinsippet. Likevel finnes ingen kontroll med utformingen av gebyrforskriftene og heller ingen reell klageadgang på det enkelte gebyr. Jeg er enig med Jens N. Engelstad som skriver at:

«Slike beregninger blir derfor ikke sjelden å se på som en mulighet for ekstra inntekt til kommunen i kommunestyrets budsjettbehandling.»

Det er nok bare et tidsspørsmål før krav om utslippsfrie byggeplasser blir en realitet. Dette er nødvendig for at Norge skal kunne nå klimamålene vi har bundet oss til. Innføringen av et slikt krav bør imidlertid vente til teknologien blir rimeligere.

Krav om tilfluktsrom for nye boliger høres fornuftig ut, men er lite gjennomtenkt. Hvorfor skal kjøperne av nye boliger betale for naboenes sikkerhet? Vi har langt ifra tilstrekkelig med tilfluktsrom som kan komme befolkningen til unnsetning. Krav om tilfluktsrom ligger i kjernen av det staten/fellesskapet må finansiere.

Forslaget om å redusere muligheten til å få dekket sakskostnader når vedtak endres til gunst for borgeren, er et litt annet eksempel på at man forsøker å avlaste forvaltningen på bekostning av borgerens interesser. Hadde lovforslaget gått gjennom, ville resultatet blitt færre klager på tvilsomme forvaltningsvedtak.

Oppsummert er det i plan- og bygningsretten en skjevhet ved at utbygger/boligkjøper må betale for stadig mer. Samtidig stilles det reelt ikke krav til tidsfrister og fremdrift som forvaltningen må holde seg innenfor.

Lovgiver må ta grep for å bøte på svakhetene i plan- og bygningsloven. Hvis ikke er det risiko for et klasseskille i samfunnet, hvor unge mennesker uten formuende foreldre ikke kommer seg inn på boligmarkedet.

Denne kronikken ble publisert av Finansavisen 22. juni 2025

Les mer om vår ekspertise innen Eiendom