Saken gjaldt en arbeidstaker som hadde fått utbetalt kr. 7.962 for mye i diettgodtgjørelse etter arbeidsreiser høsten 2018. Feilen skyldtes endringer i en tariffavtale hvor arbeidsgiver måtte legge om sine datasystem for å anvende de nye reglene. I mellomtiden fortsatte selskapet å utbetale godtgjørelse etter de gamle reglene. Våren 2019 trakk arbeidsgiver beløpet fra arbeidstakerens lønninger, under henvisning til følgende generelle klausul i arbeidsavtalen:

«Er det ved lønningsdag foretatt feil utlønning, kan arbeidsgiver foreta den nødvendige justeringen ved neste eller påfølgende lønningsdager».

Trekket ble gjort etter forutgående oppslag på intraett og en skriftlig beskjed via e-post til arbeidstaker med forslag til hvordan tilbakebetalingen skulle skje. Arbeidstaker motsatte seg dette, men sa at hvis det skulle skje – ville han ha en annen tilbakebetalingsrate.

Spørsmålet for Høyesterett var om klausulen ga arbeidsgiver en generell adgang til å trekke arbeidstakeren i lønn ved tidligere feilutbetalinger. I vurderingen la rettens flertall stor vekt på formålet bak hovedregelen i arbeidsmiljøloven § 14-15, andre ledd, som tilsa en restriktiv tolkning av bestemmelsen. Det ble vist til at «arbeidstakerne skal motta lønnen mest mulig ubeskåret» og «lønnen skal være forutsigbar for dem». Ettersom den konkrete klausulen var generell og inngått lenge før feilutbetalingene til den ansatte, fant Høyesterett at den ikke ga et rettmessig grunnlag for lønnstrekk.

Dommen har stor praktisk betydning for arbeidsgiveres mulighet til benytte generelle klausuler om lønnstrekk ved feilutbetalinger. For å være i tråd med arbeidsmiljølovens strenge vilkår og verneformål, må lønnstrekk som skyldes uriktige lønnsutbetalinger avtales i forbindelse med eller rett etter feilutbetalingen. Dersom lønnstrekk avtales generelt og på et tidligere tidspunkt, må klausulen være konkret nok til å gi arbeidstakeren forutsigbarhet for sine lønnsutbetalinger. For eksempel kan trekk i lønn for kantinekostnader eller dekning av husleie være innenfor det man kan forhåndsavtale.

I den konkrete saken fant flertallet at verken den ulovfestede reglen om oppgjørskorreksjon (condictio indebiti) – eller konket avtaletolkning var tilstrekkelige grunnlag for lønnstrekk.

Dommen ble avsagt med dissens (4-1).