Spenst-saken: nyttig avklaring fra Høyesterett

Den 14. januar 2019 avsa Høyesterett dom i saken som har blitt kjent som «Spenst-saken» eller «Spinningsaken». Saken omhandlet ulovfestet objektivt ansvar, og spørsmålet var om slikt ansvar kunne ilegges et treningssenter med bakgrunn i at en bolt i en spinningsykkel fikk et brudd som medførte at en kunde ved treningssenteret falt bakover og ble påført skader i hode- og nakkeregionen. Høyesteretts dom konkluderte – i motsetning til lagmannsretten – med at det ikke er grunnlag for objektivt ansvar i dette tilfellet, og gir dermed en nyttig avklaring for treningssenterbransjen hva gjelder ansvarseksponering og forsikringsbehov.

 

Sakens kjerne – Høyesteretts resultat og begrunnelse

Det grunnleggende vilkåret for å ilegge objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag, det vil si ansvar uten utvist skyld, er at skaden som har oppstått skyldtes en risiko ved den utøvde virksomheten som må anses som «ekstraordinær». Høyesterett presiserte dette til at risikoen måtte være «vesentlig større enn den man generelt møter i samfunnet – det man gjerne kaller dagliglivets risiko» (dommens premiss 35). Dette var også det sentrale spørsmålet som Høyesterett måtte ta stilling til i saken.

Vurderingen av risikoens størrelse beror på en sammenstilling av sannsynligheten for skade og det mulige skadeomfanget dersom skade inntreffer, slik at risiko for betydelig skadeomfang tilsier lavere terskel for hvor sannsynlig et skadetilfelle vil være og motsatt. Dette ble sammenholdt med den konkrete situasjonen, der utgangspunktet var at tilsvarende skader på spinningsykler inntreffer meget sjelden hensyntatt omfanget av denne aktiviteten, samtidig som alvorlige skadetilfeller aldri hadde blitt registrert ved noen tidligere tilfeller. Risikoen var derfor sammenlignbar med den generelle risikoen som alltid vil foreligge ved trening og fritidsaktiviteter, slik at det måtte anses «klart» at treningssenteret ikke hadde skapt noen risiko som oversteg den dagligdagse (dommens premiss 43-44). Det grunnleggende vilkåret for ulovfestet objektivt ansvar var følgelig ikke oppfylt, slik at det var unødvendig for retten å vurdere det andre vilkåret som er at en bred interesseavveining mellom partene tilsier at objektivt ansvar blir ilagt.

 

Bekymring fra skadelidte-siden – forholdet til produktansvarsreglene

Det har i etterkant av Høyesteretts avgjørelse blitt reist bekymring, både fra skadelidtes advokat og fra Personskadeforbundet, og begge disse har tatt til orde for at et objektivt ansvar i slike tilfeller bør lovfestes av hensyn til treningssentrenes kunder. Som korrekt påpekt av jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen overfor nrk.no (artikkel publisert 19. januar 2019), er imidlertid et ansvar for slike tilfeller etablert allerede; i form av et produktansvar som produsenten (og eventuelt importøren) av den skadevoldende gjenstanden vil stå ansvarlig for.

I Spenst-saken var riktignok bevissituasjonen noe uklar, som en følge av at den aktuelle bolten som røk hadde blitt kastet. I mangel av holdepunkter for en annen skadeårsak, er det likevel en klar presumsjon for at den ble forårsaket av at bolten hadde en iboende svakhet. Følgelig er det sannsynlig at et saksanlegg mot produsent og/eller importør ville ha ført frem i dette tilfellet, slik at skadelidte hadde blitt kompensert på den måten. Det er av samme grunn vanskelig å se behov for ny lovgivning rettet mot treningssenterbransjen, fordi ansvaret allerede er fordelt naturlig ved at ansvar for treningssenteret forutsetter skyldansvar, mens produktansvarsreglene vil gjelde dersom treningsapparater eller annet utstyr har en iboende svakhet som fører til svikt.

 

Nyttig avklaring for treningssenterbransjen – men fortsatt grunn til dekningsgjennomgang

Avklaringen gjennom Høyesteretts dom er nyttig for treningssentervirksomheter samt andre virksomheter som tilbyr lignende tjenester overfor privatmarkedet. En dom i samsvar med lagmannsrettens konklusjon ville ha medført en helt ny situasjon som hadde foranlediget behov for en vesentlig utvidelse av virksomhetenes ansvarsdekninger. Selv om slik ansvarsdekning medfører en form for pulverisering, ved at risikoen blir spredt på alle treningssentrenes kunder, er det liten grunn til å tvile på at det først og fremst ville blitt en lønnsom ordning for forsikringsbransjen med meget begrenset motsvarende nytteverdi. Ekstrakostnaden måtte i stor grad ha blitt veltet over på kundemassen, og dermed medført dyrere tjenester generelt sett. Å innføre en slik ekstra belastning uten et klart påviselig behov ville vært dårlig i samsvar med folkehelsehensyn.

Når dette er sagt, er det fremdeles grunn for treningskjeder og virksomheter som tilbyr lignende tjenester overfor privatmarkedet å foreta en gjennomgang av foreliggende forsikringsordninger for å vurdere om virksomheten har god nok dekning mot aktuelle risiki. Utover egen ansvarsdekning har dette også en side til å påse at virksomhetens leverandører av treningsapparater mv. har tegnet forsikring mot produktansvar som måtte oppstå, slik at medlemmer ved behov kan rette krav under denne. Vi har lang erfaring med slike vurderinger, og bistår gjerne i gjennomgangen ved behov.

Hva kan vi hjelpe deg med?

Spar tid med vår nye digitale selvbetjening