Du ønsker å sette opp et lite gjerde for å beskytte barnebarnet fra å falle i vannet. Som den lovlydige borgeren du er, sender du byggesøknad til kommunen. Som svar fra kommunen får du beskjed om at det koster 60.170 kroner bare for søknadsprosessen og at det er usikkert om du får tillatelse. Og ikke nok med det: Når du trekker søknaden, får du attpåtil en regning på 13.770 kroner.

Denne fortellingen er ikke en scene hvor Rolv Wesenlund setter kaffen i vrangstrupen i filmen «Norske Byggeklosser» fra 1972, men virkeligheten for Morten Larsen, som fredag delte sin historie i Aftenposten.

Plan- og bygningsloven § 33–1 setter som begrensning at gebyret ikke skal overstige kommunens kostnader ved å behandle byggesaken – selvkostprinsippet. Hvis vi forutsetter at kommunen har lagt til grunn en timesats på omkring 1000 kroner, må kommunen bruke 60 timer på å behandle søknaden om oppføring av gjerdet for at innkrevingen skal være i tråd med selvkostprinsippet.

Mange kommuner skriver til sine innbyggere at det ikke er klagerett på det enkelte gebyr. Dette er ikke riktig.

Klageadgangen avhenger av hvordan kommunens gebyrregulativ er utformet. Dersom det åpnes for en individuell vurdering eller lemping, er gebyrvedtaket et enkeltvedtak og kan påklages. Dette er bekreftet av Sivilombudet, og i lovkommentaren til plan- og bygningsloven oppsummeres spørsmålet slik:

«Adgangen til å påklage gebyret i den enkelte sak vil bero på hvordan gebyrordningen er utformet. (…) ilegging av gebyr være et enkeltvedtak dersom (…) det vedtatte gebyrregulativet ga forvaltningen hjemmel til å lempe gebyrplikten ut fra individuelle rimelighetsbetraktninger».

De aller fleste kommuner har i sin gebyrforskrift unntatt en lempingsbestemmelse, slik som for eksempel denne:

«Dersom gebyret klart overstiger selvkost i en enkelt sak, skal kommunen på eget initiativ redusere gebyret. Gebyret vil ellers være ulovlig høyt».

Har kommunen inntatt en lignende bestemmelse som åpner for redusert gebyr ut fra en individuell vurdering, ja så har innbyggeren klagerett.

Likevel er den rådende oppfatningen blant mange kommuner at innbyggeren ikke har klagerett på ileggelse av byggesaksgebyr. Derfor er vi enig med Jens N. Engelstad, som skriver at:

«Slike beregninger blir derfor ikke sjelden å se på som en mulighet for ekstra inntekt til kommunen i kommunestyrets budsjettbehandling.»

Norsk forvaltningsrett er tuftet på et åpenhetsprinsipp. Det må stilles strengere krav til kommunens dokumentasjon av faktisk tidsbruk i saker hvor det kreves skyhøye gebyrer for små tiltak.

Mange kommuner har skrantende økonomi. Men dette kan ikke være en unnskyldning for lovgiver til å ikke tydeliggjøre i loven at innbyggerne har klagerett.

Hvis klageretten blir allment kjent, vil kommunene bli mer forsiktige og byggesaksgebyrene lavere.

Denne kronikken ble publisert av Dagens Næringsliv 25. august 2025

Les mer: Brækhus’ ekspertise innen Eiendom