Coronaviruset – konsekvenser for beskatningen av norske arbeidstakere med midlertidige arbeidsopphold i utlandet.

Coronaviruset (Covid-19) som herjer påvirker arbeidsgivere og arbeidstakere over hele verden. Norske myndigheter har oppfordret nordmenn på reise i utlandet om å vurdere retur til Norge snarest mulig. Personer som ankommer Norge settes i 14 dager hjemmekarantene eller blir returnert til sitt hjemland, flyselskaper kansellerer reiser og andre stater innfører innreiserestriksjoner, noe som medfører at mange får ufrivillige opphold i Norge av varierende lengde. Ansatte med egnede arbeidsoppgaver oppfordres til å arbeide fra hjemmekontor. Det foreligger stor usikkerhet omkring hvor lenge den nåværende situasjonen vil vedvare.

At arbeidstakere ikke kommer seg inn eller ut av Norge kan, i tillegg til produksjonsmessige utfordringer, påvirke skattekostnadene for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi vil i det følgende redegjøre nærmere for noen nærliggende skattemessige konsekvenser for både arbeidstakere og arbeidsgivere når ansatte som i utgangspunktet arbeider i utlandet får ufrivillig opphold i Norge på grunn av virusutbruddet.

 

Skatt for arbeidstaker

Personer som er skattemessig bosatt i Norge, vil under arbeidsopphold i utlandet i utgangspunktet være skattepliktige til Norge for lønnen de opptjener i det andre landet. I tillegg vil lønnen normalt også være skattepliktig i arbeidsstaten.

Det er særskilte skatteregler for å unngå dobbeltbeskatning på lønnsinntekt:

  • Skattelovens skattenedsettelse etter den såkalte «ettårsregelen»
  • Skatteavtalenes bestemmelser om kreditfradrag eller unntak/ alternativ fordeling
  • Skattelovens bestemmelser om kreditfradrag

Ettårsregelen

Ettårsregelen benyttes ofte av arbeidstakere med lengre arbeidsopphold i utlandet. Dette er en internrettslig regel som, forutsatt at vilkårene er oppfylt, innrømmer skattenedsettelse på utlandsinntekten. Nedsettelsen av skatten er uavhengig av faktisk skatt betalt i utlandet, og vil som regel være en svært gunstig metode i de tilfeller hvor skattenivået i arbeidsstaten er lavere enn i Norge fordi nedsettelsen av norsk skatt da vil overstige den skatt som er betalt i arbeidsstaten.

Vilkårene for at ettårsregelen skal kunne anvendes er at utlandsoppholdet er:

  • et arbeidsopphold av minimum 12 måneders sammenhengende varighet
  • opphold i Norge kan ikke overstige i gjennomsnitt 6 dager per måned, hele utlandsoppholdet sett under ett, og
  • Norge må ikke ha eksklusiv beskatningsrett til lønnsinntekten etter skatteavtale

Til tross for at antall oppholdsdager i Norge i utgangspunktet er begrenset til 6 per måned i gjennomsnitt åpner skatteloven likevel for økt opphold til totalt 9 dager per måned i gjennomsnitt  når oppholdet i Norge skyldes «forhold som var upåregnelige da arbeidsoppholdet ble påbegynt og som verken personen eller dennes arbeidsgiver rår over». Retten til slikt utvidet opphold gjelder bare så lenge de upåregnelige forholdene varer.

Coronapandemien antas etter vårt syn å være «forhold som var upåregnelige», men hvis et uplanlagt opphold i Norge blir langvarig, og man dermed også overstiger et gjennomsnitt på 9 dager per måned i Norge, vil ikke kunne benytte seg av ettårsregelen.

Fordi antall tillatte oppholdsdager i Norge skal beregnes som et gjennomsnitt over hele arbeidsoppholdets varighet vil brudd på vilkårene for ettårsregelen medføre at skattefastsetting for tidligere inntektsår, i den grad det er gitt nedsettelse av skatt etter ettårsregelen for det samme utenlandske arbeidsoppholdet, også måtte endres.

Vi understreker at dette vil kunne medføre  store økte skattekostnader tilbake i tid. Hvis arbeidsoppholdet i utlandet strekker seg noe lenger frem etter det uplanlagte oppholdet i Norge kan det ved god planlegging være mulig å redusere fremtidige dager i Norge for å på den måten komme ned på gjennomsnittlig tillatte antall dager.

Alternativt kan det være hensiktsmessig å avbryte den utenlandske arbeidskontrakten.

I de tilfeller hvor det er betalt utenlandsk inntektsskatt på omtrent samme nivå som i Norge vil det nødvendigvis ikke medføre noen økt skattekostnad om man må endre metode fra ettårsregelen til kreditfradrag, men for personer som har arbeidet i land med lavere skattenivå enn i Norge, herunder i et land som ikke ilegger skatt på arbeidsinntekt, vil det kunne dreie seg om betydelige beløp.

Det er også en risiko for at skattemyndighetene vil anse arbeidsoppholdet som avbrutt når man oppholder seg sammenhengende i Norge over lenger tid og utover det som anses som avvikling av vanlig ferie, spesielt hvis de tillatte oppholdsdagene i Norge benyttes til å utføre arbeid her. Dette gjelder for eksempel ansatte som har vært på ferie eller forretningsreise i Norge, men ikke får returnert til arbeidslandet som planlagt, og derfor jobber i Norge for den norske arbeidsgiveren sin en periode. At arbeidsoppholdet anses som avbrutt vil først og fremst få konsekvenser for tilfeller hvor det ikke har vart over 12 måneder når avbruddet oppstår, men vil også ramme personer som i utgangspunktet har til hensikt å oppfylle ettårsregelens vilkår om tillatt opphold i Norge over arbeidsoppholdets totalt planlagte varighet, men som på tidspunkt for avbrudd overstiger de gjennomsnittlige antall tillatte dager.

Vi anbefaler norske arbeidstakere som benytter ettårsregelen som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning og har fått ufrivillig opphold i Norge på grunn av coronaviruset om å gjøre opp status på totale oppholdsdager i Norge så snart som mulig. Hvis det ikke synes mulig å holde seg innenfor de tillatte antall dager som følge av uplanlagt opphold i Norge bør det vurderes at arbeidsoppholdet avsluttes i forbindelse med siste hjemkomst.

Hvor mye man faktisk sparer i skatt ved å bruke ettårsregelen i forhold til kreditmetoden vil avhenge av skattenivået i den staten man arbeider, og jo lavere skatt det er i arbeidsstaten, desto mer gunstig er det for den ansatte å oppfylle vilkåret til ettårsregelen.

Skatteavtalenes og skattelovens regler om kreditfradrag

Arbeidstakere som ikke oppfyller vilkårene til ettårsregelen vil i de fleste tilfeller uansett kunne kreve kreditfradrag i norsk skatt for skatt betalt i utlandet.  Dette kan ofte gi en noe høyere total skattebelastning, men avhenger av arbeidsstatens skattenivå.

Skatteavtalenes regler om unntak/ alternativ fordelingsmetode

For personer som arbeider i land hvor skatteavtalen mellom Norge og det aktuelle landet benytter unntaksmetode eller alternativ fordeling som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning vil resultatet være det samme som om vilkårene til ettårsregelen hadde vært oppfylt.

Oppholdsdager i Norge vil i utgangspunktet ikke avskjære mulighetene for kreditfradrag eller skattenedsettelser etter eventuell skatteavtale mellom Norge og arbeidsstaten, heller ikke kreditfradrag etter skattelovens regler.

 

Konsekvenser for arbeidsgiver

Dersom en utstasjonert arbeidstaker som har vært på besøk i Norge ikke kommer seg ut igjen på grunn av upåregnelige forhold, og derfor ender opp med å utføre arbeidet i Norge, vil arbeidsgiver måtte innberette inntekten for arbeidet i Norge som opptjent her. Inntekten vil derfor være fullt ut skattepliktig til Norge, og kan uansett ikke omfattes av lønnsinntekt det kan kreves nedsettelse av skatt på etter ettårsregelen eller skatteavtale.

Mange norske arbeidsgivere tilbyr nettolønnsordninger for sine utestasjonerte ansatte.  Skattedirektoratet har gitt retningslinjer for hvilken oppgrossingsmetode for nettolønn som skal benyttes ved innberetning av nettolønn i A-meldingen, og dette avgjøres av hvilken metode den ansatte benytter for unngåelse av dobbeltbeskatning. En endring av metode for unngåelse av dobbeltbeskatning fra ettårsregelen til kreditfradrag medfører at arbeidsgiver må endre innberetningen i A-meldingen. Det kan også få virkning for tidligere inntektsår. I og med at det er arbeidsgiver som dekker skatten på nettolønnen medfører dette som regel ikke noen økt skattekostnad for arbeidstaker, men det kan bety at skatt og arbeidsgiveravgift tilknyttet utestasjoneringsoppholdet øker drastisk for arbeidsgiver. Det anbefales at arbeidsgivere med ansatte på nettolønn tar en fot i bakken med de ansatte for å avklare status på oppholdsdager i Norge hvis det i utgangspunktet er budsjettert med at dobbeltbeskatning skal avverges ved bruk av ettårsregelen.

Når en arbeidstaker som normalt arbeider i Norge er strandet i utlandet og må jobbe fra hjemmekontor eller leid kontor i utlandet for sin norske arbeidsgiver, kan det oppstå forpliktelser for den norske arbeidsgiveren i utlandet. Det kan typisk være rapportering av lønn som arbeidstakeren har opptjent mens han har jobbet i utlandet, forskuddskattetrekk i tillegg til eventuell betaling av arbeidsgiveravgift. Hvilke forpliktelser som eventuelt kan oppstå vil avhenge av det enkelte lands egne skatteregler samt om det er inngått skatteavtale mellom Norge og den aktuelle landet. For å unngå at slike forpliktelser skal oppstå bør man hvis mulig vurdere forbud for den ansatte å utføre arbeid for den norske arbeidsgiveren ved opphold utenfor Norge.

Mange nordmenn som arbeider i utlandet er ansatt på lokal kontrakt hos en utenlandsk arbeidsgiver. Utenlandske arbeidsgivere med ansatte som får et uplanlagt opphold i Norge, og som av den grunn ender med å  utføre arbeid for sin utenlandske arbeidsgiver fra Norge, vil i utgangspunktet måtte registrerer seg som en utenlandsk arbeidsgiver, innberette lønnsinntekt opptjent under oppholdet i Norge samt trekke forskuddstrekk.  Avhengig av hvilke aktiviteter den ansatte utøver og varigheten av denne kan også den utenlandske arbeidsgiveren bli ansett for å drive næringsvirksomhet i Norge.

For å unngå risikoen for slike forpliktelser anbefales det å nedlegge forbud mot slikt fjernarbeid hvis det er mulig.

 

Kontakt

Hvis du som arbeidsgiver har ansatte som reiser inn og ut fra Norge, og har behov for bistand i forbindelse med vurderinger av skatt, trygd, rapportering, skattemeldinger, eller andre tilgrensede områder, kan du ta direkte kontakt med en av våre advokater som vil bistå deg og ditt selskap.