Hvem tar ansvar for boligkrisen?
Samarbeidsklimaet mellom utbyggere og bygningsmyndigheter er på et historisk bunnpunkt. Aktørene spiller ikke hverandre gode.
Myndighetenes opptreden i boligkrisen kan sammenlignes med en overambisiøs ny eier av en fotballklubb: det mangler ikke på gode intensjoner, men på forståelse for de økonomiske realiteter, samt evne til å få alle aktører til å dra i samme retning.
Særlig tre faktorer i plan- og bygningslovgivningen gjør det for dyrt å bygge boliger:
- Ekstrakostnaden ved å fortette
Det er dyrere å fortette (bygge tett og høyt) enn å bygge stort på uberørt mark, slik vi gjorde før. Fortettingspolitikken er fornuftig, men koster mer penger. Myndighetene har lite fokus på at slike ekstrakostnader har betydning for boligutviklingen.
- Rekkefølgekrav
I tettbygde strøk gir vilkårene om nødvendighet og forholdsmessighet liten beskyttelse mot at kommunen i urimelig grad lesser infrastrukturkostnader over på utbygger. Flere kommuner er villig til å tøye strikken langt for at utbygger skal bekoste offentlig infrastruktur.
Illustrerende er Oslo kommunes rekkefølgekrav om at oppføring av kontorbygning med plass til 250 arbeidere medførte en såpass økt belastning på t-banen, at det var berettiget å pålegge utbygger (Fritjof Eiendom AS) og betale 20 millioner kroner i kontantbidrag til oppgraderingen av Majorstuen t-banestasjon.
Tingretten fant rekkefølgekravet ugyldig og uttalte at påvirkningen av 250 kontorplasser på t-banenettet (hvor det årlig reiser 119 millioner mennesker) var «forsvinnende liten» og langt ifra kunne berettige krav om kontantbidrag på 20 millioner kroner.
- Tekniske krav (Tek17)
Til tross for de økte faste kostnadene vedtas stadig nye og fordyrende tekniske krav. I tillegg kommer forslagene som er fremmet om tilfluktsrom i nye boligprosjekter og krav til fossilfrie byggeplasser.
Finansdepartementet har de siste årene bommet stort på hvilken vekst som forventes i boliginvesteringene. («Reagerer kraftig på Stoltenbergs boligtall: – Betimelig å spørre om departementet kamuflerer,» DN 27. oktober). Disse anslagene legger premissene for den politikken regjeringen fører til. Konsekvensen er at det fra politisk hold er gjort minimalt for å stimulere til økt boligbygging. Tallene indikerer at politikerne har vært i utakt med den faktiske virkelighet.
For å skape et godt fotballag kreves at samtlige aktører – spillere, trenere, støtteapparat og supportere – deler noenlunde samme tankesett og jobber mot samme mål. Slik er det ikke med boligbyggingen – samarbeidsklimaet mellom utbyggere og bygningsmyndigheter er på et historisk bunnpunkt. Det hører til sjeldenhetene at de ulike aktørene på dette området spiller hverandre gode.
Boligdebatten bør løfte frem et spørsmål av stor betydning ikke bare for plan- og bygningsmyndighetene, men for store deler av det norske forvaltningsapparatet:
Hvorfor brukes ressursene i norske forvaltningsorganer i stor grad som kontrollfunksjoner, som kommer sent inn i byggeprosjekter og først da gir utbyggeren signaler om hva som kan og ikke kan bygges?
Bør ikke ressursene i norske forvaltningsorganer i større grad settes inn tidligere, i startfasen av bygge- og planprosesser? Statsforvalteren, for eksempel, vil da fungere som en sparringpartner for kommune og utbygger i stedet for et skjær i sjøen.
På et så komplekst område som plan- og bygningsretten er, er man avhengig av bedre samarbeid mellom de ulike aktørene. Lovens forarbeider er tydelige på at fortettingsutbygging innebærer kompliserte prosesser og stiller store krav til dialog mellom aktørene. Likevel har lite blitt gjort fra politisk hold for å bygge bro mellom de steile frontene.
Denne artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv 28. oktober 2026
