Viktigheten av rettsvern – unntak fra overleveringskravet etter ny avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett

I en artikkel av 07.01.2021 tok vi i Brækhus opp viktigheten av å etablere rettsvern ved erverv av rettigheter. Særlige problemstillinger knyttet til etablering av rettsvern ved overdragelse av løsøre ble fremhevet. Som redegjort nærmere for i vår artikkel og i vår Lovlytt-episode av 04.01.2021, følger det av teori og eldre praksis at rettsvern for overdragelse av løsøre, normalt forutsetter overlevering. Overleveringskravet kan imidlertid skape utfordringer i praksis, særlig i forretningslivet.

Av Therese Hellem

I en sak om advokatansvar for Oslo tingrett i 2020, mellom advokatfirmaet DLA Piper og Aurstad Maskinutleie AS, var rettsvern ved overdragelse av løsøre et spørsmål av avgjørende betydning for rettens vurdering av om det foreslå ansvarsgrunnlag. I anledning rettens vurdering av hvorvidt det var etablert rettsvern ved overdragelsen av en maskinpark mellom to søsterselskaper, tok retten til orde for at overleveringskravet bestod. Dette til tross for at overdragelsen formelt og faktisk var gjennomført i forlengelsen av et «sale-and-leaseback»-arrangement.

«Retten er enig med saksøkte i at generelle rimelighetsbetraktninger tilsier at det bør oppnås rettsvern i et typetilfelle som dette, hvor det beviselig er gjennomført en reell transaksjon og hensynet til notoritet er ivaretatt. En er imidlertid her på et område hvor rettstekniske hensyn gjør seg gjeldende».

Til tross for at de faktiske forholdene i saken tilsa at overlevering ikke var hensiktsmessig, syntes tingretten å støtte seg på hensynet til forutsigbarhet og rettsteknisk enkle løsninger, hvilket er sentrale hensyn bak rettsvernsreglene generelt.

Avgjørelsen etterlot imidlertid næringsdrivende i en viss uvisshet, da det forble usikkert hvordan man eventuelt skal håndtere overdragelser av løsøre som ikke nødvendiggjør fysisk overlevering, og spørsmålet ble hvordan, og eventuelt i hvilken grad det er mulig å konstruere arrangementer som oppfyller overleveringskravet.

Avgjørelsen fra Oslo tingrett ble imidlertid anket til lagmannsretten, og mens Oslo tingrett ikke fant tilstrekkelig grunnlag for å fravike overleveringskravets tilsynelatende absolutte karakter, fant Borgarting lagmannsrett grunnlag for å fravike overleveringskravet i tilfeller der kravet til notoritet er tilstrekkelig ivaretatt på andre måter.

Borgarting lagmannsrett fremhevet at mens de øvrige, formalistiske rettsvernsaktene er lovfestet, har overleveringskravet oppstått gjennom teori og eldre praksis. I særlig nyere teori er det imidlertid ikke antatt at overleveringskravet gjelder uten unntak, men hvilke unntak som er aktuelle har ikke nødvendigvis vært avklart.

Basert på lagmannsrettens gjennomgang av teorien ble det lagt til grunn at eventuelle unntak fra overleveringskravet må baseres på de konkrete omstendighetene ved overdragelsen og særlig hvorvidt det kan konstateres at kravet til notoritet er tilstrekkelig ivaretatt:

«Selv om et krav om overlevering av løsøre i noen tilfelle vil kunne være nødvendig for å beskytte kreditorene, gjelder saken her en overdragelse som er fullt ut gjennomført og som det er en betydelig grad av notoritet og publisitet rundt»

Basert på de konkrete omstendighetene rundt overdragelsen mellom søsterselskapene, herunder at avtalen var behandlet av selskapenes generalforsamlinger og styre, at avtalen var kunngjort gjennom Foretaksregisteret, at overdragelsen var bokført hos begge selskaper og at pant i maskinene deretter var registrert i løsøreregisteret, fant lagmannsretten grunnlag for å konkludere med at overdragelsen som sådan var reell og oppfylte notoritetskravet.

Å eventuelt skulle pålegge selskapene et ytterligere krav om overlevering – en handling som ikke var en forutsetning i avtalen mellom selskapene – fant lagmannsretten ikke grunnlag for.

At en fysisk overlevering ville vært meget kostbart i den aktuelle saken var ellers ikke avgjørende for lagmannsretten, men lagmannsretten fant like fullt grunn til å bemerke at kostnaden eventuelt ville bidratt til å undergrave de bedriftsøkonomiske hensyn som ofte ligger bak slike omorganiseringer. Mellom linjene er det nok grunn til å lese dette slik at retten har lagt en viss vekt på at overlevering i denne saken ville ha vært en helt unødvendig formaløvelse, uten noen praktisk realitet for partene.

Lagmannsretten konkluderte deretter med at rettsvern var oppnådd i den aktuelle saken.

At lagmannsretten nå uttrykkelig har tatt til orde for at det kan oppstilles unntak fra overleveringskravet, må kunne påstås å innebære en etterlengtet rettsavklaring. Lagmannsrettens standpunkt legger til rette for enklere og mer praktiske løsninger for næringslivet ved at strenge formalitetskrav ikke skal stå i veien for forretningsmessige transaksjoner.

Samtidig er det klart at når lagmannsretten nå tilsynelatende formulerer en skjønnsmessig rettssetning der omstendighetene rundt transaksjonen vil kunne være avgjørende for om det er etablert tilstrekkelig rettsvern eller ikke, nødvendiggjør det konkrete vurderinger, som det igjen vil kunne oppstå tvister om. Lovgivers ønske om forutsigbarhet og rettstekniske enkle regler for etablering av rettsvern generelt, fravikes for løsøre, slik at det ikke kan utelukkes at domstolene vil kunne se en økning av slike rettsvernssaker i fremtiden.

***

18.02.2021

Therese Hellem tar opp samme tema i Brækhus’ podkast Lovlytt.

Lytt til episoden om Viktigheten av rettsvern: sikkerhet mot inngrep fra konkurrerende rettighetshavere